En gang i tiden var dette en setning som av meg ble hypping brukt, selv om det slettes ikke var tilfellet. Jeg måtte bare finne på unnskyldninger for å ikke spise maten jeg ble tilbytt, eller maten som ble servert hjemme. Dagene bestod av tanker om mat, og å klare å komme meg gjennom dagen uten å spise. Den gang da var dette en vellykket dag for meg. Da stod jeg gjerne lenge foran speilet mitt om kvelden på rommet, og "beundret" alle typer bein på kroppen. Det var det som gav meg lykke i hverdag, å se at jeg gikk ned i vekt.
Mat havnet i søpla. Lunsjen ble kastet så snart jeg kom på skolen, for at den ikke skulle ligge der og friste, og for at matboksen skulle være tom når jeg kom hjem. Skulle jeg sprekke, noe som en sjelden gang kunne hende ettersom jeg fremdeles elsket smaken av sjokolade osv, ble den febrilsk kastet opp igjen i skogen et stykke borte fra huset vårt.

Vi skulle til syden den sommeren, og jeg gledet meg. Hvert fall litt. Jeg gruet meg så forferdelig til hvordan jeg skulle finne unnskyldninger for å ikke spise, at det satte en stor demper på gleden. Når vi var ute å spiste, konsentrerte jeg meg grusomt mye for å finne den retten som var sunnest mulig. Hva jeg hadde lyst på spilte ingen rolle, det gjalt å finne det som kunne holde meg tynnest mulig. Det jeg husker i fra denne turen, er stort sett frykt. Frykt over å legge på meg, ese ut, overspise. Tusenvis av titt i speilet for å forsikre meg om at magen ikke hadde vokst. Noen febrilske sit-ups på gulvet når jeg var sikker på at jeg var alene. Forferdelig, stikk motsatt av hvordan en sommerferie skal være.

Likevel skjedde det noe den sommeren. Jeg fikk en nye venninne, som spiste loffskiver, var så glad og lykkelig, selv om hun ikke så ut som ei flis. På et vis greide jeg å bli påvirket av henne og begynte å spise med god samvittighet.. Jeg spiste og jeg var glad, men noen ganger kunne jeg spørre meg selv om hva i all verden jeg holdt på meg. Hvorfor gjør du dette mot kroppen din? Men jeg tenkte aldri at jeg kanskje kunne være "syk", siden jeg visste jo så godt hva jeg holdt på med. Det var mange perioder hvor jeg ikke tenkte over hva jeg spiste, men det var perioder hvor jeg gjorde det..
Når jeg begynte på vgs gikk det i grunnen veldig greit. Jeg brydde meg svært lite om hva jeg spiste. Hvert fall med en gang. Jeg oppdaget løpingen, og den ble etter hvert en stor del av hverdagen min. Hovedsaklig fordi jeg måtte forbedre kandisen min for å få en god karakter i gym. Jeg løp ikke mye. Jeg syntes det var mye, men det var vel rundt 10-20 min. Helt til jeg oppdaget en blogger, som pleide å løpe opp mot en time. EN TIME, var det i det hele tatt mulig?? Jeg måtte jo prøve. Jeg begynte i det små, og økte oppover etter hvert. 30 min, 45 min, 60 min. Jøss, det gikk jo! Og det ble etter hvert en vane. denne bloggeren spiste også en mengde cottage cheese, et matprodukt jeg tidligere ikke hadde hørt om, men som nå ble en mye spist matvare. Sommeren 2010 skulle vi nok en gang til syden, og denne gangen var det nokså likt som det tilfellet jeg fortalte om ovenfor, i 08. Det skulle være sunnets mulig mat, minst mulig mat. Det gikk mye i frukt og salater, og litt sit-ups på gulvet i smug. Men jeg hadde det jo så fint, og jeg var ikke lei meg. Bare veldig opptatt av å spise rett.
Men så kom vendepunktet. Jeg oppdaget to blogger som forandret mitt tankemønster. Jeg så på meg selv som skikkelig frisk og glad, sunn og sprek, men da jeg oppdaget disse bloggene merket jeg at jeg slettes ikke var det. For de jentene spiste havregrøt og brødskiver! Jeg kunne aldri finne på å spise noe slikt. Jeg hadde jo hørt at karbohydrater var så forferdelig?? De var mestere i å løpe, og de skrev så mye om hvor utrolig viktig maten var. Jeg vet ikke hvordan, men disse jentene greide å vippe meg FULLSTENDIG over på den 100% MATGLADE siden. Sommeren 2011 ble fantastisk. Sydenturen den sommeren var bare chill og digg, og jeg spiste kun den maten jeg hadde lyst på, og tenkte ingenting på hvor sunt/usunt det var. Det var så deilig, og det føltes som om 78246 kg var løftet av mine skuldre. Jeg begynte å spise havregrøt, og jeg løp mine lengste turer, slo rekorder, og var bare lykkelig. Fra den sommeren husker jeg en rekke deilige måltider, supre løpeturer i skogen med sola i fleisen, og byturer og kos med venner. Slik en sommer skal være. Tusen takk SMOT og Stine

Jeg er kanskje mange kilo tyngre enn hva jeg var fro mangeår siden, men i dag er jeg virkelig fornøyd med meg selv. Livet har så mye annet å by på enn et forferdelig kropsfokus, og det er altfor kort til å brukes på bekymringer. Jeg vil finne ordentlig glede, i form av venner, gode karakterer, latter, is, god mat, opplevelser - ja jeg vil ha et fantastisk liv bestående av ordentlig lykke. Jeg vil ikke ha et liv hvor alt angående mat er mørkelagt og kun gir negative asosiasjoner, og trening er noe som blir gjort fordi jeg føler at jeg må. Nei, livet må ikke kastet bort i et slikt tankemønster! Mat skal spises, mat MÅ spises, og mat skal NYTES. Det er så utrolig mange jenter der ute som sliter med tanker om mat, og det synes jeg er forferdelig. Jeg vil ikke ha det slik, og jeg vil ikke at noen andre skal ha det slik heller. Hun jenta som ser ut til å ha noen kilo ekstra på kroppen kan være like spiseforstyrret i hodet som hun jenta som ser ut til å være kraftig undervektig. Det handlet om hvordan personen tenker, og det er det som er så skummelt. Det kan være umulig å se, og derfor heller ikke bli belyst, slik at det kan kureres.


Dette har jeg aldri fortalt noen, og vil egentlig ikke fortelle alle og enhver om det heller. Det er ikke meg lenger, ikke i det hele tatt. Samtidig er dette en del av den jenta jeg er i dag, og jeg har tenkt så utrolig mye på å skrive om dette. Så mye at jeg har satt meg ned flere ganger for å skrive, men ikke turt. Jeg har tenkt på det mange kvelder før jeg har sovnet, og jeg har virkelig hatt lyst til å skrive det. Derfor bare gjør jeg det, slik at det ikke skal ligge å plage meg mer, men bare komme ut. Nå løper jeg fordi det gir meg så mye glede og fordi det er noe jeg virkelig elsker, og ikke fordi det er noe jeg føler at jeg må. Jeg spiser akkurat det jeg har lyst på, og tenker ikke engang over det. Jeg er glad, og når jeg er lei meg er det ikke fordi jeg spiste en hel isboks, men av helt andre årsaker. SPIS, LEV LIVET, VÆR GLAD! Dra på jentekvelder med brownies og guttesnakk, og spis sjokolade til den tyter ut av øra på deg! Spis akkurat det du har LYST på, og ikke det den reklamen forteller deg er sunnest. Ikke la livet ditt ødelegges av mat eller kroppsfokus, det er det altfor, altfor kort til. Du er vakker uansett, og du skal ikke ødelegge deg selv fordi du tror noe annet.♥